MALIN PETTERSEN

References Pt.1

Det er fullt mulig å se dressen som Malin Pettersen bærer på coveret til sitt debutalbum, References Pt. 1, som symbolsk for hele Malins prosjekt. Selve dressen er en autentisk, vintage, H Bar C-dress, som har blitt brodert og individualisert av en Nashville-basert, dansk skredder, Maria Bangsgaard Køster,  som opererer under navnet North Country Maiden. Køster, som har lært av mesteren i faget, Manuel (Gram Parsons, Dwight Yokakam), har dandert den lyserosa dressen med blå blomster, en gitar og tittelen på en av sangene på den nye plata, «Sad Songs & Waltzes», fanget av en lasso.

— Jeg trodde at jeg skulle lage en countryplate, men det vokste til noe annet og mer, slår Malin fast da vi møter henne til en kopp kaffe på Grünerløkka i Oslo.

I det vi gir oss i kast med praten, dukker en representant for Malins plateselskap opp med fysiske eksemplarer av plata, på både vinyl og CD. Det er ingen tvil om at Malin synes det er stas å endelig kunne holde i utgivelsen, som har vært lenge in-the-making.

— Jeg har blitt rådet til å «gjøre en ting», være tydelig i det jeg driver med, avslører Malin, — men jeg har funnet ut at jeg må gjøre det som gir meg et sug i magen, jeg ville stå i studioet og føle at «nå stemmer det».

Det er på ingen måte slik at Malin har kastet countrymusikken under bussen med den første plata som hun lanserer under eget navn, etter å frontet alt-country-bandet Lucky Lips gjennom elleve år, og i tillegg de siste årene også å ha fylt rollen som sanger i hardcore countrybandet A-11. Der hun tok over etter at den opprinnelige sangeren, Tore Andersen, døde i 2015.

References Pt.1 har prominente innslag av pedal steel, lap steel og banjo, men når el-gitarene slipper løs, er de definitivt mere vilde hester enn hva som passerer som ortodoks country, grooven og gitarsoloen på åpneren, singelen «Tag team» ville neppe ha passert kontrollen i Nashville. Sangen med den lett mystiske tittelen «GTMANFYS», kort for «got to make a name for yourself», er pur new wave pop musikk som The Go-Go´s med stolthet hadde hevdet var deres egen. Om noe, er dette countrymusikk for en ny æra, mesterlig utført av artist og musikere som instinktivt vet hva som skal til.

Men Malins musikalske referanser har personlige røtter tilbake til årtusenskiftet og derfra til bakenforliggende herligheter.

— Jeg vokste opp med foreldre som var over gjennomsnittet interessert i musikk, da jeg var fjorten fikk jeg en bunke CDer av faren min, blant annet Alison Krauss, Lucinda Williams og Emmylou Harris. Jeg var vel «megaskadet» fra jeg var ung. Jeg kunne jo ikke snakke med de andre vennene mine om den musikken, om country.

Det hører med til denne historien at Malins far er en sentral musiker i det norske countrymiljøet, Ivar Brynildsen spiller bass både i A-11 og i plateaktuelle Country Heroes. Dette er også et musikermijø som backer amerikanske musikere som kommer til Norge for å spille countryfestivaler og klubbjobber hver sommer.

— Jeg har vært ute og spilt med pappa fra jeg var sytten, forteller Malin, — det var gjennom ham jeg traff Brennen Leigh første gang, på countryfestivalen på Seljord. Vi satt på hotellet etter konserten og jammet, og Brennen kunne utrolig mange sanger! Det året jeg fylte 22 reiste jeg til Austin, Texas for første gang, og jeg bodde hjemme hos Brennen under South by South West. Traff hele norskegjengen på Continental Club, (en av USAs mest navngjetne klubbscener, døpt av norske musikkfans til «Kantina»), og ble tatt med rundt på alle de andre beste musikkstedene av Brennen. Jeg lærte veldig mye av henne, å ta meg selv på alvor som musiker, jeg kom hjem derfra med en helt ny motivasjon.

— Jeg ser nå at jeg har blitt musiker på grunn av alle de små og litt større valgene jeg har tatt. Summen av dem..

Malin har rukket å bli mor til to barn, og hun understreker at samboeren skal ha mye skryt for at at hun har fått tida og mulighetene til å forfølge drømmen som utgivelsen av  References Pt 1 er en kulminasjon av. Ved siden av musikken  livnærer Malin seg av å dubbe og voice tegnefilmer og reklamer.

— Dette måtte skje nå, denne plata. Jeg har hatt den i hodet så lenge, selv om det ferdige resultatet definitivt har vokst og utviklet seg i prosessen.. Det skyldes alle som har bidratt. Jeg har samarbeidet tett med Stian Jørgen Sveen, som også er med i Lucky Lipps. Jeg opplever at vi i stor grad avslutter hverandres setninger når vi snakker musikk og referanser. Men han drar titt og ofte frem en eller annen låt jeg aldri har hørt før som forandrer hele mitt syn på hva jeg trodde jeg ville med min egen låt. 

Ved siden av Sveens bidrag på allehånde gitarer og co-produksjon teller References Pt 1 vesentlige innsatser fra trommeslager Olaf Olsen, bassist Tor Egil Kreken og gitarist Nikolai Grasaasen. Dessuten innhopp fra pedal steel-gitarist Tore Blesterud, sang og munnspill fra Mari Kreken, sang og ragini fra Marcus Forsgren, sang og trekkspill fra Anne Marit Bergheim og saksofon fra Bendik Brænne.

Det faktum at Malin tar seg store friheter med countrymusikken sin på References Pt 1 er på ingen måte ute av synk med det som mange av Malins jevngamle amerikanske kolleger gjør. Kacey Musgraves, Sam Outlaw, Nikki Lane, Margo Price og Courtney Marie Andrews har de siste par-tre årene sparket inn saloon-dørene i countryverdenen og med det engasjert en helt ny generasjon til en musikk som av og til alders-stemples.

— Men jeg synes det er bra å bli eldre, avslutter Malin, og ser fram til storstilt feiring av 30-årsdagen 1.juni med utgivelseskonsert på Parkteateret i Oslo.

Tom Skjeklesæther

ASHLEY MCBRYDE

GIRL GOING NOWHERE  (Atlantic/ Warner)

— Det er en dum idé. Det kommer ikke til å skje, du bør sørge for å ha en back-up-plan!

Uttalelsen falt for mange år siden, da mattelæreren til country sanger/ låtskriver Ashley McBryde, spurte klassen sin hva de skulle gjøre da de ble voksne og Ashley fortalte at hun ville dra til Nashville for å bli låtskriver.

Mange år senere er denne historien fundamentet for tittelkuttet, «Girl going nowhere», på den nye plata til McBryde, egentlig hennes tredje, men den første på stort selskap, Warners Atlantic-label.

Mattelærerern ligger an til å måtte leve med skamrødmen, as we speak er Ashley McBryde er virkelig i ferd med å lykkes med sin plan A.

 

Etter å ha fanget mange radiolyttere, TV-tittere og konsertgjengerne med sangen «A little dive bar in Dahlonega», er McBryde godt i gang med å få en oppmerksomhet som de fleste mattelærere ikke en gang tør drømme om. For to uker siden siden ble albumet Girl Going Nowhere anmeldt sammen med Kacey Musgraves nye Golden Hour som hoved-anmeldelse i Rolling Stone, begge platene ble premiert med fire av fem stjerner.

Rolling Stones Will Hermes er på ingen måte alene om å mene at Kacey og Ashley er countrymusikkens fremtid, selv om de to artistene velger forskjellige kjøreruter mot målet. Der Musgraves tar skrittet over i det pure poplandskapet med sin nye, stiller McBryde med en countryfied heartlandrock som for eksempel har tjent den nye country- superstjernen Chris Stapleton vel på tre album de siste tre årene. Der tradisjonell country møter sørstatsrock møter soul & blues.

La det ikke være noen tvil, Ashley McBryde har nettopp den stemmen, den fleksible som funker like bra dempet og avmålt, som som megafon over støyen i en svett bar. 

McBryde vokste opp i en Arkansas-familie med fem barn og en far som preket troen sin på fritida, med familiemedlemmer som gjorde at hun fanget opp alle hovedstrømningene i amerikansk populærmusikk de siste tiårene.  Men i sangen Radioland» sier hun at den viktigste kulturpåvirkningen kom fra FM-radioen på dashbordet i bilen. I samme sangen synger hun også om at faren hørte på Townes van Zandt mens han kjørte traktor på jordet på familiegården. Selve sangen er en øsende countryrocker som helt sikkert vil finne veien til stasjonene som nå er travle med «A little dive bar» og oppfølgeren «American Scandal».

Ashley McBride kom ikke til Nashville for ti år siden med bare mattelærerens knuste kuleramme i kofferten, på vei dit hadde hun vært innom et universitet og studert valthorn (!), ledet skolens korps og sunget i jazzband.

Men det var ti år tilbragt i honkytonkene i Tennessee og Arkansas som la det musikalske fundamentet for det usnobbete lydbildet som preger Girl Going Nowhere, der Ashley backes av sitt eget liveband, Deadhorse. Bandnavnet skal være en hyllest til alle coversangene Ashley & bandet har spilt til døde på sine endeløse klubbjobber.

Nå viser det seg at Ashley McBryde er en låtskriver som selv vil bli leverandør av nettopp slike sanger som andre band/ artister vil bli tvunget til å ha på repertoaret.

Jeg kan knapt huske en countryplate så stinn av minneverdige sanger, både når det gjelder melodier og tekster. I tillegg til de fire vi har nevnt, er det spesiell grunn til å trekke frem «Livin´ next to Leroy», som med mucho empati beveger seg inn i en tematikk som ikke akkurat har preget mainstream country; meth-amfetamin-epidemien som i deler av USA truer selve samfunnsstrukturen.

Rett inn på min country-spilleliste feier også «The Jacket», om en sliten jeansjakke med stor affeksjonsverdi, et arvestykke fra faren og rørende «Andy (I can´t live without you)», om et forhold som strekker Ashleys tålmodighet til grensen.

Plata er produsert av Jay Joyce, i likhet fremgangsrike Dave Cobb, en lydmann med rockbakgrunn fra plater med The Wallflowers og Tim Finn. Men også fra samarbeid med Emmylou Harris (Hard Bargain) og senest Brandy Clarkes utmerkede Big Day in a small Town.

Ashley McBryde fremstår som hundre prosent troverdig, ikledd t-shirt og tatoveringer, beskrevet av førstefan, countrystjerne Eric Church, som «a whiskey-drinkin´ badass».

Tom Skjeklesæther

Sarah Shook & the Disarmers

YEARS

(Safe & Sound)

Roger Græsberg & Foreningen

Countrymusikkens opprinnelige oppdrag ivaretas i dag oftest av artister med alternativ rock-bakgrunn, usminkede Sarah Shook og hennes compadres er et prima bevis.

En gang, for lenge, lenge siden, var countrymusikken i vesentlig grad lydsporet til amerikansk arbeiderklasses liv. Spent opp mellom arbeidsplassen, et hardt ervervet hus & hjem og en lokal bar.

De beste countrysangene var små tekstmessige mesterverk som lyktes med både å fremstille denne virkeligheten med en reporters presisjon og å formulere en original konklusjon som satte seg fast i lytternes bevissthet. Gjerne med en snedig kombinasjon av brutal humor og velformulert poesi.

Loretta Lynn var en overlegen utøver i denne æraens gullalder på 1960-70-tallet. En sanger/ låtskriver som hadde hits med sanger som «Don´t come home a-drinkin´ (with loving on your mind)» og «You ain´t woman enough (to take my man)», i en periode som var dominert både av mannlige låtskrivere og artister.

Sarah Shook var ikke engang født da Loretta Lynn sang seg fra kullgruvene i Kentucky til neonlysene i Nashville, men den erklært biseksuelle ateisten, veganeren og borgerrettsaktivisten med base i Chapel Hill, North Carolina plukker opp tråden der Lynn og hennes mannlige kolleger forlot den. Med sanger fulle av attityde og galgenhumor, servert med mer drikke enn hva som antakelig er helsemessig lurt. 

Dagens popcountry er altså i mindre grad formidlere av arbeiderklasseperspektiv. Mainstream country handler oftere om utfordringene og gledene ved å være del av det moderne forbrukersamfunnets karusell, svarene ligger snarere i smaken på de første slurkene med kaldt øl, enn i bluesen bunnen av et tømt whiskey-glass.

Det er midt inn i denne situasjonen at Sarah Shook og hennes band, The Disarmers, kommer trampende. Med beinhard countrypunk som aldri ber om unnskyld for at countrymusikken faktisk er lokomotivet. Det innebærer at driven i de ti sangene som utgjør Sarah Shook & the Disarmers andre album, oppfølger til Sidelong, besørges av Telecaster-gitarist Eric Peterson og pedal steel-gitarist Phil Sullivan, som begge kan sin hardcore honky-tonk-ortodoksi.

Du merker godt at The Disarmers har utviklet seg til å bli en tight musikalsk enhet siden debuten ble spilt inn for tre år siden. Hundrevis av konserter har gitt bandet en slik pondus som nesten bare amerikanske band har anledning til å opparbeide seg.

Sidelong ble først utgitt lokalt i 2015, i fjor plukket det alternative country-selskapet Bloodshot Records (Waco Brothers, Robbie Fulks, Ryan Adams) fra Chicago opp plata, og sørget for at ryktet om Shook & co spredde seg . Et grep som sammen med nye Years bidrar til at Sarah Shook & the Disarmers dukker opp for en ukes norgesturné i overgangen mai/ juni.

Da kommer sanger som «Good as gold», «New ways to fail», «The Bottle never let me down», «Heartaches in hell» og «Damned if I do, damned if I don´t» til å smelle som skarpe skudd mellom klubbveggene og banke fast at Sarah er i ferd med å «slå» seg fram i bresjen av den nye honky-tonk-musikken.

«Good as gold» legger lista her, med et uimotståelig gyng, tar Sarah for seg et forhold som åpenbart vakler på kanten av stupet; «It won´t be long before the wrong song comes on at the right time/ Your´re as good as gold and I am as good as gone».

I det hele tatt er Sarah, tekstforfatteren, en person med mye å stri med i kjærlighetslivet, og er vel bevandret uti selvmedisineringen.

«The Bottle never let me down» henspiller selvfølgelig på Merle Haggards klassiker «The bottle let me down», og trikser både med kjønnsroller og vennskapet en flaske kan by på. ; «.. the bottle is the only thing that makes feel like the man I used to be..the bottle never lets med down the way you do..»

Utstyrt med ei flaske i den ene hånda og en brutalt åpen mikrofon i den andre kommer det ikke til å være noe papp i mellom. Slik hun synger i «New ways to fail»; «I need this shit, like I need another hole in my head».

 

4 1/2 stjerne.

© 2014

Tam Tam @ The Farm AS

Svensrudveien 50

1970 Hemnes

Norway

Tel.: +47 908 49 441

google-site-verification: googleac81d71702d07ce6.html